Endelig var det min tur til å legge beina høyt. Jeg skal jobbe en god del kvelder før jeg skal ha et par ukers ferie, og jeg kjenner det er en liten overgang fra å kunne nyte rolige kvelder til å gå i flere timer i strekk på et storkjøkken. Men det går seg til, helt sikkert! :)
Men NÅ er iallefall kvelden MIN!
Fin Tirsdagskveld :)
Bare tær og kroneis.
Og et lite bortkomment nøste.
Til å beundre,
snakke med,
og gi is!
Nye sommerminner å gjemme på!
To bukker fra Maxbo, litt maling og en gammel dør som jeg fant på loftet- Voila, Ny pc- plass!
Bena på stuebordet ble også hvite i samme slengen. Nå ble det mye lysere i kroken faktisk. Litt mere sommerlig og lettere å kombinere andre farger.
Jeg har forresten begynt å jobbe ettermiddag og kveld på en familieresturant. Det blir litt andre kvelder enn jeg er vandt med, men det skal nok gå fint for ei beite :)
-Merethe
Verdens søteste Maria har nemmelig Give-Away på bloggen sin!
Boken heter :din kompetente familie. Trykk HER så detter du rett inn på Marias koselige blogg, og gi-bort innlegget. Jeg kan anbefale den på det varmeste! Hun viser oss kreative ting hun gjør (denne jenta er ikke redd for å bruke drillen) forteller om det å være mamma (både på godt og vondt) og setter ord på ting som mange kan kjenne seg igjen i .En av mine favoritter! Du finner også link til hennes nydelige skriveblogg på siden hennes. Maria skriver om sin personlige tro, og andre ting hun har på hjertet-rett fra hjertet. Og det liker vi! :) 
Rett etter vi kom inn døren i sta banket naboen på kjøkkenvinduet.
Naboen: Hei Merethe, vi skal ut å reise et par uker, gidder du å vanne blomster og ta inn posten?
Jeg: Selvfølgelig, null problem.
Naboen: Også du, jeg må bare fortelle deg en skikkelig god historie som jeg hørte for mange år siden og aldri har glemt:
En far og en sønn havnet på kant med hverandre når sønnen valgte å gå sine egne veier og skaffet seg venner som ikke var bra for han. Han havnet på kjøret og ble stadig vekk tatt av politiet for det ene og det andre. En dag ble han tatt for noe alvorlig og fikk flere år i fengsel. Mens han satt inne fikk han tid til å tenke på foreldrene sine, og hvor mye han savnet dem. Han bestemte seg for å skrive et brev hjem. Han skrev hvor mye han hadde tenkt på de og at han angret veldig på den smerten han hadde påført dem de siste årene. Så lurte han på om de noen gang ville ha besøk av han igjen? Han kunne forstå veldig godt om de ikke ville ha noe mer med han å gjøre. Men kanskje de kunne henge et gult bånd i treet veed gjerdet, utenfor huset den dagen han hadde sonet ferdig dommen? For om de gjorde det ville han skjønne at han var velkommen. Hvis han ikke fikk se noe gult bånd ville han fortsette forbi huset og la de være i fred.
Dagen kom da han hadde gjort opp for seg og vandret ut fengselsporten. Så satt han seg på første buss hjem til barndomshjemmet. Jo nærmere han kom, jo mer banket hjertet og mer fortvilet ble han. Når han nærmet seg huset til foreldrene orket han nesten ikke å se ut vinduet. Han spurte derfor buss-sjåføren om han kunne se etter et gult bånd i et tre utenfor huset rundt neste sving.
“Kan du se noe?” spurte han gråtekvalt.
“Nei, jeg kan ikke se et gult bånd” Sier sjåføren.
“Men jeg kan se HELE treet fullt av gule bånd!!”
Naboen så på meg. “ Er ikke den bare helt utrolig bra? Sånn er Guds kjærlighet!”
Jeg ble skikkelig overrasket og litt forfjamset med en gang, siden jeg ikke hadde ventet at det skulle komme fra han! Og deretter ble jeg skikkelig trøstet og oppbygget av å tenke på at vår Far står her, med åpne armer og tar meg i mot gang etter gang etter gang…like kjærlig…! Hans kjærlighet til meg blir ikke mindre om jeg snubler litt på veien. Eller snubler kraftig, for den saks skyld. Vår far er så god at jeg får komme til han og be om tilgivelse..Og på toppen av det hele er han så god at han trøster oss, og gir oss kraft til å reise oss igjen slik at vi kan ta de neste skrittene på rett vei igjen. Tett ved siden av meg går han, med hånden klar til å gripe meg om jeg skulle snuble igjen. Noen ganger trenger jeg kanskje noen knall og fall.. Noen skrubbsår her og der, for at det ikke skal gå for fort. For at Han skal kunne vise NØYAKTIG hvor veien går.. Men han krever at jeg stoler på han.
For meg er det ikke vanskelig å stole på en som står klar med armene åpne og som gir meg den kraften jeg trenger til å gå den veien han har lagt til rette for meg.
-Merethe
.JPG)
