Her en dag leste jeg et utrolig bra og tankevekkende stykke i lokalavisen. Faktisk er det så bra at jeg bare må dele det med dere :)
Jeg elsker ord. Gjennom dem kan jeg opprette relasjoner, sette ord på tanker og følelser. Gjennom ord kan jeg forstå, oppdage og lære.
Det dukker stadig opp nye ord, og gjennom våre digitaliserte liv formidles ordene som ild i tørt gress. Vi tar dem i bruk av i vår daglig- tale.
Ett ord som brukes stadig oftere er barnefri. Vi proklamerer vår nyervervede «fri fra barn» på Facebook, i telefonen, til naboen over hagegjerdet eller sender glade sms’er i håp om at andre også har barnefri og kan leke med oss.
Jeg har tenkt på hvordan dette oppleves for dem vi tar fri ifra – barna våre. Hvordan ville jeg som tiåring likt å høre mamma kvitre som en lerkefugl i sin røde tastafon at hun endelig hadde fri fra oss og kunne finne på noe gøy?
Jeg husker at jeg hadde barnevakt når mine foreldre dro ut for å være sammen med venner, og jeg likte godt å få være alene hjemme da jeg ble gammel nok til det. Jeg kunne nyte stillheten og friheten i noen timer. Jeg hadde «voksenfri».
Det som slår meg er at vi bruker barnefri som et festord. Vi bruker det nesten som «hipp hipp hurra». Det sies med glede i stemmen og forventning i blikket. Vi gleder oss til å gjøre «voksenting» og nyte barnefri. Vi lar våre barn ta del i og overhøre vår begeistring over å få fri fra dem.
Jeg er så heldig at ungene stadig er hos besteforeldre eller venner på overnatting. Jeg har ganske ofte barnevakt. Jeg koser meg stort med min «Frøydistid» hvor jeg gjør «Frøydisting». Jeg bruker tiden til å slappe av og til å ha det gøy med venner. Jeg lader opp for å levere best mulig kvalitet i det som er «barnetid».
Men jeg unngår å bruke ordet barnefri. Jeg er litt redd for å bruke det og har en liten frykt for at jeg skal gi barna inntrykk av at jeg koser meg mer med «barnefri» enn med «barnetid». Jeg er litt redd for å glemme at det kan være rart, og til og med litt sårt, for ungene mine å høre meg snakke om at jeg skal ha fri fra dem. Jeg er ikke helt sikker, og derfor har jeg bare holdt meg til det gode gamle ordet barnevakt. Det ordet jeg vokste opp med. Jeg vet at jeg syntes det var helt greit å høre. Jeg har barnevakt når jeg skal gjøre «Frøydisting». Noen «vakter» over mine barn slik at jeg kan få litt tid til å gjøre mine ting og kose meg med «voksentid». Jeg leverer bedre «barnetid» med litt barnefri og ungene synes sikker det er fint med litt «mammafri» også.
Men de vet ikke at jeg skal ha barnefri, de vet bare at de skal ha barnevakt.
Frøydis Straume
Jeg kjenner jeg blir veldig engasjert av slike innlegg.. Jeg kjenner det er bra å få en påminnelse om ordene jeg bruker når barna er i nærheten.. Jeg har skrevet om noe av det samme i et innlegg på bloggen tidligere. Jeg har hørt foreldre si dette høyt mens barna hører på:” Jeg gleder meg bare SÅ til ferien er over og skolen begynner igjen. Jeg takler bare ikke å være sammen med ungene så lenge av gangen! “ Eller: “Ungene går meg på nervene, jeg klarer bare ikke en dag til med de!” Her en dag fikk jeg meg en skikkelig tankevekker selv, når 10 åringen kom sent ut i stuen til meg , etter hun var lagt. Hun hadde tårer i øynene og sa: “unnskyld mamma!” . “hva?” sa jeg “unnskyld for hva?” –“ fordi jeg gjør deg så sliten!” sa hun..Jeg krympet meg der jeg satt og fikk så vondt i hjertet , da hadde hun overhørt at jeg hadde sagt noe til mannen om at jeg var så sliten i hodet av ungene den dagen..Mere skal altså ikke til!! Jeg kunne sagt at jeg var litt sliten i hodet og latt være å nevne ungene mine..Jeg har alltid prøvd å være bevisst på hva som kan virke negativt på de, og det er bare å innrømme at jeg må bli enda flinkere.
Jeg vil ikke at barna skal merke at de er årsaken til at jeg noen ganger trenger litt alenetid(ja, for tro du meg- det trenger jeg!). Jeg vil heller at de skal føle seg ønsket og elsket..hele tiden!
.JPG)
